Intervju

Tilbake til Isfolket

Publisert: 2024-02-07 Last modified: 2024-02-29
page_heading_img

Samme år som Margit Sandemo ville ha fylt 100 år kommer Hilde Susan Jægtnes med en forløper til den legendariske romanserien Sagaen om Isfolket, som er blitt lest av millioner. Solens sønn er første bok i en planlagt trilogi, Isfolkets forbannelse. Vi har spurt forfatteren om hvorfor hun vil utsette seg for et slikt prosjekt?

noalt

– Jeg hadde et intenst forhold til Sagaen om Isfolket i min ungdom. Da leste jeg Isfolket, Alvefolket og Ringenes herre, igjen og igjen. De var mine bibler. Disse bøkene fikk meg gjennom de vanskelige tenårene, og hjalp meg å bli et helt menneske.

Det som særlig fascinerte den unge Hilde, var kvinner med overnaturlige evner. Hun ønsket seg så inderlig slike evner selv.

– Jeg hadde det litt vanskelig i noen år, jeg ble mobbet og hadde hevntanker, sier hun og ler (litt ondskapsfullt?).

– Jeg ønsket at jeg var en uimotståelig vakker heks som kunne sette de ufordragelige guttene skikkelig på plass. Jeg hadde så lyst til å være hovedpersonen i livet mitt, og det følte jeg ikke at jeg var.

Da Margit Sandemo døde i 2018, skrev Hilde et essay om kvinneskikkelsene i Margits univers.

– Da jeg leste bøkene igjen, merket jeg at de bøkene jeg hadde likt best da jeg leste dem som ung, fremdeles var mine favoritter som voksen.

«Da jeg gikk på ungdomsskolen, var skolestilene mine veldig preget av Margit Sandemo. Hun ble en del av grunnlaget for min litterære stemme.»
noalt
Hilde Susan Jægtnes hadde et intenst forhold til Sagaen om Isfolket i min ungdom. Foto: privat

Hvilke av karakterene står deg nærmest?

– Villemo er nok den jeg identifiserte meg mest med. Hun var en utvalgt, men ikke rammet. Hun var ytre sett normal, men lidenskapelig og med slumrende magiske krefter. Jeg drømte om å få oppleve hennes romantiske eventyr. Sol, som mange er opptatt av, fremsto som mer ond. Hun var frekk og erotisk løssluppen, i motsetning til Villemo, som hadde Sols sterke lengsler, men som var mer selektiv i valg av menn.

Hvordan reagerte du da du fikk spørsmålet om å skrive en forløper til Sagaen om Isfolket?

– Min umiddelbare reaksjon var skrekk og fryd! Og angst for å ikke klare det. Det hjalp på nervene at jeg måtte levere en skriveprøve. Det ble en annen måte å gå inn i et kreativt prosjekt på, enn når jeg setter i gang med en ny roman på eget initiativ. Jeg ønsket virkelig få det til. Men jeg ville ikke prøve å lage en kopi av Margits bøker. Jeg visste at jeg ikke måtte se på det som en lett oppgave – jeg måtte gi alt.

Som Hilde alltid gjør når hun skriver, dykket hun dypt ned i research-arbeidet.

Forfatter Hilde Susan Jægtnes har et nært forhold til Margit Sandemos univers og skrivestil. Hun ble en del av grunnlaget for Jægtnes’ litterære stemme.
Forfatter Hilde Susan Jægtnes har et nært forhold til Margit Sandemos univers og skrivestil. Hun ble en del av grunnlaget for Jægtnes’ litterære stemme. Foto: Thomas Brun / NTB

Men hvordan var det å gjøre research på fiksjon som overgår det meste av virkeligheten?

– Det var faktisk ikke så annerledes. Jeg gjorde research på forholdene i Norge i senmiddelalderen. Jeg leste blant annet Kristin Lavransdatter, og ser at Sigrid Undset må ha gjort vanvittig mye research.

Hilde dykket også igjen ned i Sagaen om Isfolket. Hun forholdt seg til serien som om den var fakta. Metodemessig jobbet hun som om hun undersøkte historiske fakta.

– Det er gøy å gjøre research, man snubler hele tiden over så mange spørsmål man må finne svar på. «Hadde de bibler på norsk på den tiden?» Ja, men ikke en samlet utgave som i dag. Det fantes en oversettelse av Bibelen til norrønt kjent som Stjórn, en samling med tekster fra mosebøkene frem til andre kongebok med kommentarer og tolkninger. De ble brukt primært av prester.

Noe annet Hilde fant, var at det ikke var pest i Trondheim i 1581, slik det står i første bok av Sagaen om Isfolket.

– Margit har tatt seg noen friheter, og i forløperen til serien forholder jeg meg til hennes univers som sannheten.

Vinjeboka, Norges eldste svartebok fra 1480-1520.
Vinjeboka, Norges eldste svartebok fra 1480-1520. Foto: privat

En annen morsom ting som dukket opp, var Vinjeboka, Norges eldste svartebok fra 1480-1520.

– Den ble nedtegnet av svært lærde prester, og inneholdt besvergelser, oppskrifter på hvordan man kunne tiltrekke seg kvinner, helbrede hovbyll på hester og kurere fortrollede sauer. Jeg har brukt noen av oppskriftene i Solens sønn. For eksempel hvordan du kan bruke forskjellige deler av en tiur til å beskytte deg mot sykdommer, orm og troll, øke hukommelsesevnen, jage bort onde menn, lindre barselsplager og få slutt på ekteskapskrangler

Hvor vanskelig, eller lett, var det å finne din egen stemme for en tekst med så sterk tilknytning til Margits bøker?

– Da jeg gikk på ungdomsskolen, var skolestilene mine veldig preget av Margit Sandemo. Hun ble en del av grunnlaget for min litterære stemme. Den gangen prøvde jeg nok å etterligne hennes stil, men med tiden har stemmen min utviklet seg og absorbert annen litteratur jeg har lest. Margit har en stil som egner seg til underholdningslitteratur, med korte setninger, cliffhangers og et voldsomt driv i historien som skaper spenning. Hun er også veldig konkret, som for eksempel når hun beskriver mannlige kjønnsorganer som «redskaper».

Selv mener Hilde at hun aldri har full kontroll når hun skriver. Tanker og bilder strømmer til, underbevisstheten jobber på spreng, assosiasjoner og minner dukker opp og kobles sammen til en historie.

«Det er vanskelig å skrive erotikk. Det kan fort bli kleint, komisk eller klisjefylt. Margit skrev en rekke klisjeer, og jeg har forsøkt å bruke noen av hennes vendinger på en kjærlig måte, som en hyllest til henne.»
I Solens sønn er det unge Hanna som er hovedpersonen. I Margit Sandemos bøker er hun gammel og fryktet, men Jægtnes har gjort henne ung og sårbar i sin bok.
I Solens sønn er det unge Hanna som er hovedpersonen. I Margit Sandemos bøker er hun gammel og fryktet, men Jægtnes har gjort henne ung og sårbar i sin bok. Foto: Thomas Brun / NTB

I Solens sønn skriver Hilde om den unge Hanna. Hun måtte være annerledes enn i Margits versjon. Der er hun gammel og fryktet. Hilde har gjort henne ung og sårbar.

– Det er før hun blir den eldgamle Hanna slik hun opptrer i Margits bøker. Der er hun en heks som alle frykter og er livredd for, men som har noen ytterst få gode sider. Hun hjelper for eksempel Silje å føde, og redder med det livet hennes.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er en god del særegen erotikk i Margits bøker. Hvordan har det vært for deg å skulle videreføre dette?

– Det er vanskelig å skrive erotikk. Det kan fort bli kleint, komisk eller klisjefylt. Margit skrev en rekke klisjeer, og jeg har forsøkt å bruke noen av hennes vendinger på en kjærlig måte, som en hyllest til henne. Jeg har også i tidligere bøker skrevet om erotikk, jeg synes det er gøy. Mange forfattere skygger unna, og da blir tekstene ofte vage og blodfattige.

Hilde liker det konkrete. Hun vil at stoffet hun skriver skal oppleves som genuint, at det er noe leserne kan kjenne seg igjen i.

– Fantasier, drømmer og det absurde er også gøy å skrive. Jeg tar det indre livet og det irrasjonelle på alvor, både i livet og i kunsten. Det samme gjelder vold og det groteske som skjer i boka. Jeg prøver å ikke bikke over i det spekulative, men forvalte ekstremt stoff med omhu. Det er viktig for meg.

«Jeg ønsket virkelig få det til. Men jeg ville ikke prøve å lage en kopi av Margits bøker. Jeg visste at jeg ikke måtte se på det som en lett oppgave – jeg måtte gi alt.»

Det er mange reaksjoner på Margits bøker. Hvordan har hun klart å berøre så mange lesere?

– Det er både lys og mørke i det hun skriver, mange farger og store kontraster. Og hun får handlingen til å virke troverdig, om det så handler om demoner. Alt hun skriver om, er dypt menneskelig med mange gjenkjennelige elementer fra hverdagen. Margit har skapt karakterer det er lett å identifisere seg med, eller ta avstand fra. Både de gode og de onde er utstyrt med rike indre liv. Hun driver leseren videre, ikke bare med en spennende handling, men også med en effektiv oppbygging av historien hun forteller. Det er alltid noe som skaker en, berører eller er veldig uhyggelig, uten at det blir kunstig. Det føles ekte. Vi tror på det.

Hilde mener at Margit på en helt unik måte evner å gi leserne tilgang til karakterenes indre liv.

– Karl Ove Knausgård skriver litt som Margit Sandemo, med enkel tilgang til karakterens indre liv, konkrete beskrivelser av hverdagslige gjøremål og stort driv. Jeg tror det er derfor jeg liker ham så godt, han minner meg om henne. Han vil kanskje hate meg for at jeg sier det, men det er ment som en kompliment. Margit Sandemo fikk aldri den anerkjennelsen hun fortjente.

Det er allerede stor oppmerksomhet rundt Solens sønn, lenge før første bok i serien Isfolkets forbannelser er utgitt. Hva tenker du om det enorme prosjektet du har gitt deg i kast med?

– Jeg er ydmyk i forhold til at det er Margit Sandemos navn som får oppmerksomhet. Det er ikke meg som er viktig. Jeg er om bord i skuta til Margit Sandemo. Men akkurat nå er det jeg som styrer den, for hun har forlatt roret.

Page related products

Bidragsytere
Loading...